Oppløftende dødsmarkering av Norges beste kor
Høytidskonsert Det Norske Solistkor
Grete Pedersen, dirigent Bård Bratlie, solist Verker av Grieg, Ligeti, Takemitsu
og Rautavaara Troldhaugen
Av Geir Rege
Vi befinner oss på Troldhaugen på selve 100-årsdagen for Edvard Griegs død. Ja
ikke bare det, rammeverket for konserten vi skal få høre er Griegs siste verk,
«Fire Salmer». Kan det bli mer symbolmettet, symboltungt enn dette? Likevel ble
vi på ingen måte tynget ned av anledningen.
For ikke bare fremførte Det Norske Solistkor Grieg på en suveren måte som understreket
det fremadskuende, tidvis moderne, i musikken hans. De hadde også komponert et
nydelig konsertprogram som tematisk sett berørte «de siste ting», englene, evigheten,
skriket og mørket, og hvor eldre og nyere musikk gled sømløst over i hverandre.
Åpningen på konserten var i måte et godt eksempel. Første verk ut var György
Ligetis fantastiske «Lux Aeterna». Koret omkranset oss i salen slik at vi bokstavelig
talt ble omgitt av denne musikkens skimrende lysspill og vekslinger mellom fortettet
og spredt klang. Deretter gikk de nærmest attacca over til Griegs «Jesus Kristus
er opfaren». Allerede her merket vi oss hvorfor Det Norske Solistkor er i førerposisjon
blant norske kor i dag: Under av Grete Pedersens tydelige, faktefrie ledelse viser
koret en intonasjonsmessig sikkerhet, en dynamisk variasjon og en presisjon i
ansatser og fraseavslutninger som få kan matche.
Bård Bratlie viste seg som en fremfor alt ydmyk solist, som snarere enn å fremheve
seg selv balanserte fint mot de andre stemmene. Einojuhani Rautavaaras «Die Erste
Elegie» virket på undertegnede som en noe tam tonesetting av Rilke sammenlignet
med eksempelvis Luigi Nonos musikk til samme tekst. Men da konserten munnet ut
i en knallsterk fremførelse av Griegs salmer var dette fort glemt. Det Norske
Solistkor setter en standard for korsang som andre kan strekke seg etter.
Anmeldelsen er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren og Bergens
Tidende.